En annen gruppe som er synlig i dåpsstatistikken – og i kirken - er
konfirmantene. Ungdommer som av den ene eller andre grunnen ikke ble døpt som
barn, men som tar imot tilbudet om å la seg døpe i forkant av konfirmasjonen.
Dette er nesten voksne individer som tar et bevisst valg, som de
forhåpentligvis bruker lærdom fra konfirmanttiden til å reflektere over.
Men voksendåp? Med ett unntak – meg selv – har jeg aldri opplevd at en person velger Den norske kirke som plattform for å la seg døpe i voksen alder. Voksendåp henger gjerne sammen med (i alle fall i vår forestillingsverden) en kraftig overbevisning og et ønske om å høre til et bestemt trossamfunn der voksendåp er en forutsetning for å få innpass.
Men voksendåp? Med ett unntak – meg selv – har jeg aldri opplevd at en person velger Den norske kirke som plattform for å la seg døpe i voksen alder. Voksendåp henger gjerne sammen med (i alle fall i vår forestillingsverden) en kraftig overbevisning og et ønske om å høre til et bestemt trossamfunn der voksendåp er en forutsetning for å få innpass.
Jeg vil gjerne dele litt om min egen vei til valget jeg tok
den gangen.
Etter å ha vokst opp som innflytter i en liten bygd var jeg vant til å bli sett på som annerledes. Da temaet konfirmasjon kom opp og det ble kjent at jeg ikke var døpt, kom det ikke som noen overraskelse på sambygdingene, for «hun skal jo alltid være så spesiell, hun der…». Men på den tiden kjente jeg en viss tiltrekning til kirken. Jeg hadde en kristen venninne, jeg sang i et lite kirkekor, og syntes generelt at disse kristne, de var noen ålreite mennesker. Jeg var «på gli» kan man vel si. Helt til en uheldig kommentar fra en prest fikk meg på andre tanker. Jeg vet ikke hva han kan ha tenkt eller hvordan han kan ha vært så klønete, eller om han i det hele tatt fikk med seg følgene av det han sa, men han presterte i alle fall å si til meg at dersom en person ikke er døpt, så er ikke den personen verdig til å bli konfirmert.
Ikke verdig. Kjenn på den.
Etter å ha vokst opp som innflytter i en liten bygd var jeg vant til å bli sett på som annerledes. Da temaet konfirmasjon kom opp og det ble kjent at jeg ikke var døpt, kom det ikke som noen overraskelse på sambygdingene, for «hun skal jo alltid være så spesiell, hun der…». Men på den tiden kjente jeg en viss tiltrekning til kirken. Jeg hadde en kristen venninne, jeg sang i et lite kirkekor, og syntes generelt at disse kristne, de var noen ålreite mennesker. Jeg var «på gli» kan man vel si. Helt til en uheldig kommentar fra en prest fikk meg på andre tanker. Jeg vet ikke hva han kan ha tenkt eller hvordan han kan ha vært så klønete, eller om han i det hele tatt fikk med seg følgene av det han sa, men han presterte i alle fall å si til meg at dersom en person ikke er døpt, så er ikke den personen verdig til å bli konfirmert.
Ikke verdig. Kjenn på den.
Jeg var en sårbar og trassig fjortenåring, og den
kommentaren fikk meg til å ta avstand fra kirken i mange år.
Men kirken var ikke ferdig med meg. Jeg flyttet hjemmefra,
og jeg flyttet igjen, og igjen, og så begynte jeg å få nye kristne venner. Jeg
likte samholdet deres, og tekstene de leste, og jeg gikk i kirken en gang
iblant for å kjenne på hvordan det føltes. Jeg ble også med på møter i
frimenigheter, men her kunne jeg bli overveldet og litt skremt. Det føltes
tryggere i en «vanlig» kirke. I den «vanlige» kirken fikk jeg også se en del
barn bli døpt, og jeg begynte å kjenne en viss misunnelse overfor disse små
hjelpeløse som fikk dåpen i gave uten å måtte gjøre noe for den. Jeg stakk
fingrene i vannet i døpefonten når jeg trodde ingen så meg, og ønsket mer og
mer å få være med og høre til.
Allikevel tok det enda noen år før forholdene lå til rette
for meg. Jeg flyttet et par ganger til, og havnet i Gamlebyen i Fredrikstad, i
gangavstand til kirken. Jeg begynte å synge i kirkekoret, ble kjent med noen
fra menigheten, og ble møtt av en prest som aldri kunne finne på å betrakte
verdighet som et tema. Endelig! En junidag i 2005 knelte jeg ved døpefonten
under høymessen og ble døpt. Presten velsignet meg og jeg fikk dåpslys og
attest, og etterpå hadde vi piknik på vollene. Det var en fin dag.
Så, følte jeg meg som et helt menneske etterpå? Falt alt på
plass? Åpnet himmelen seg for meg? Var dåpen akkurat det jeg trengte for å leve
resten av livet i trygg forvissning om at Herren våker over meg og at jeg er en
del av Hans skare?
Nei. Jeg er fremdeles det samme mennesket, med tro og tvil, med utfordringer og gleder. Iblant føler jeg at Gud hører meg, iblant ikke. Men jeg har basen min nå. Jeg er blitt mer frimodig. Kirken tok imot meg som jeg var, og jeg vet at jeg kan delta og stikke hodet frem uten å kjenne noen form for utenforskap. For jeg er verdig.
Nei. Jeg er fremdeles det samme mennesket, med tro og tvil, med utfordringer og gleder. Iblant føler jeg at Gud hører meg, iblant ikke. Men jeg har basen min nå. Jeg er blitt mer frimodig. Kirken tok imot meg som jeg var, og jeg vet at jeg kan delta og stikke hodet frem uten å kjenne noen form for utenforskap. For jeg er verdig.
Teje Vejrup